HISTORIEN 

GUNNI og SNUSKI

Historien om hvordan jeg traff på arten hundedyr begynte omentrent da historien om meg begynte, altså sånn ca. ved fødselen. Mine besteforeldre hadde hunder på gården sin, og de hundene omgikk jeg selvfølgelig ved alle anledninger når vi var på besøk. Gunni og Snuski, som jentene ble kalt, var av en litt ubestemmelig opprinnelse, men alle var enige om at de var gjeterhunder. Snuski var dattera til Gunni, og ettersom hun virkelig så ut som en Collie ble vi helt sikre på at de var gjeterhunder. Egentlig spilte det ingen rolle for hundene var kjempegreie gårdshunder som gikk godt overens med alle de møtte på sin vei.

KARO

Etter hvert som gutten ble eldre, ble og kravet/ønsket om helt egen hund større og større. Det var ikke nok å svare på spørsmålet om hund med at ”jo da, vi har da hund, men den er hos mormor og morfar”. En dag fortalte plutselig foreldrene mine at nå skulle vi se på valp. Det kom litt som lyn fra klar himmel, for jeg ble aldri lovet noen valp da jeg maste som verst. Vi skulle se på noe som kaltes Dvergschnauzer. Jeg hadde aldri hørt om det før, og lurte på om noe med et slikt navn virkelig kunne være gjeterhund, for det var jo det som var hunder. Det var definitivt ikke gjeterhund, men en utrolig sjarmerende liten, helt svart krabat som tok i mot oss med åpne poter og ønsket hjertelig velkommen. Vi var selvfølgelig solgt hele familien, og ønsket om gjeterhund kom aldri på banen igjen mens Karo levde.

Karo var en typisk ”superulv”, han godtok ikke noen andre hunder på vår eiendom og stakk av så fort han hadde anledning. Det bodde noen små tisper i rimelig nærhet og de oppvartet han som best han kunne. Om det ble noe resultat av beilingen hans, vites ikke den dag i dag. Han angrep fryktløst alt av firbente som kom innenfor hans domene uansett størrelse, og han klarte faktisk å jage alle unntatt en stor Riesenschnauzer. Schnauzeren satte rolig poten sin i nakken på Karo og trykte han ”vennlig, men bestemt” godt ned i grusen. Tøffeste gutten i gata hadde aldri opplevd noe slikt av verken to eller firbente, så han fikk jo nesten sjokk stakkar. Det gjorde slikt inntrykk på han at han holdt seg i ro, i hvert fall to dager. Karo var en kjempeflott representant for sin rase og var egentlig en veldig grei gutt sånn litt under overflaten.

KAJA

Etter bortgangen til Karo var ikke hund tema før jeg selv ble voksen. Da vokste lysten på hund seg sakte men sikkert stor og sterk. Og etter mange og lange diskusjoner kom vi fram til at vi skulle prøve oss på en Old English Sheepdog. Det ble født et kull på Kolbotn i rette tida, og derifra kom Kaja. Hun var antagelig den fineste, og søteste valpen jeg til dags dato har sett. Hun så ut som om hun egentlig skulle vært plassert i en hylle sammen med de fineste teddybjørnene som er laget. Helt sorte og hvite tegninger, og en ganske stor og lodden valpekropp. Hun vakte oppsikt hvor enn hun var. Men det var en meget bestemt ung dame vi fikk i hus. Hun lignet overhode ikke på det som var rasebeskrivelsen når det gjaldt den siden. Det var nesten slik at hun begynte å ta overhånd. Da hun helt plutselig ved 6-7mnd. alder snudde helt rundt når det gjaldt gemyttet, ble hun den usedvanlig godlynte og snille hunden hun var resten av livet.

Vi trodde vi hadde forberedt oss godt på det som måtte komme av pelsstell, men der tok vi skammelig feil. Hun hadde 35cm overpels, og så tjukk underull at de fleste utgangersauene nok kunne blitt blå av misunnelse. Pelsstellet tok flere timer, spesielt når vi hadde vært ute i naturen, og det var vi ofte. Men all jobbingen var verd det, for hun var en slik type hund som lett kunne tillegges menneskelige egenskaper på grunn av at hun var så god og vennlig mot alle skapninger hun møtte. Katter, fugleunger, barn eller hva som helst, hun var alltid blid og fornøyd.

SHIRA

Kaja, som alle andre hunder, måtte jo ut på den evige hundevei, og da startet nye diskusjoner om hvilken rase som skulle få beære oss med sitt nærvær. Vi var enige om at selv om at Kaja var en fantastisk hund, var det for mye pelsstell. Jeg hadde stor sans for Riesenschnauzer på grunn av det som skjedde den ene gangen Karo ble satt på plass, og jeg fikk faktisk viljen min.

 Shira ble født på Verdal, og kom til oss da hun var de vanlige åtte ukene gammel. Hun var selvfølgelig helt usedvanlig søt med sine gode varmbrune øyne som hun hadde hele livet. Det er blant de varmest hundeøynene jeg har sett.( Jeg er selvfølgelig helt objektiv nå jeg sier dette). Shira utviklet seg til å bli en svært så aktiv dame, som ikke var i ro i det hele tatt når vi var ute i det fri. Innomhus var hun rolig og behagelig, men så snart vi kom ut i naturen og koplet ble tatt av henne var det full fart til det ble satt på igjen. Hun kunne nok kanskje virke litt stresset på de som ikke kjente henne, men hun var ikke stresset, hun hadde bare en enorm arbeidslyst og arbeidskappasitet. Det kom til sin rett på alle turene vi hadde med kløv om sommeren, og pulk om vinteren. Hun var ikke en helt korrekt Riesen når det gjelder rasestandar, hun ble etter hvert alt for kraftig over bryst og nakke til å være tispe. Rett forfra så hun nesten ut som en Rottweiler over brystet. Årsaken til det var det aktive livet hun elsket å leve. Det var pulk, snørekjøring, kløv og svømming som stod fremst når det gjaldt de aktivitetene hun likte best. Hun kunne og finne på grave løs på en snøhaug bare for å få utløp for sin enorme aktivitetstrang. Shira levde et svært aktivt liv sammen med oss til hun, høsten 2002, døde av kreft i en alder av knapt ni år.

TROYA

Da Shira var cirka tre år fant vi ut at vi hadde lyst på en hund til. Jeg ønsket meg en til Riesen, men måtte bøye meg for at den bedre halvdel syntes det var nok med en hund med ett slikt tempo. Vi er to i huset og har absolutt både demokrati og vetorett, så den saken var grei. Denne gangen falt valget på noe så uvanlig som Hollandsk Gjeterhund, langhår. Den kom til oss under VM på ski i Trondheim i 1997. Oppdretter var Geir Marring, og det var svært sjeldent med den rasen i Norge. Begge foreldrene var import fra Holland, og ryktet sa at det var bare litt over tusen stykker av langhår i verden på den tiden. (Har aldri prøvd å dokumentere det). Da Troya kom til oss var hun helt utrolig lita i forhold til hun som var her fra før, så det var med ei viss spenning vi førte den lille og den store sammen. Trodde selvfølgelig ikke Shira skulle gjøre noe galt, og riktig nok,Shira tok Troya mellom sine beskyttende labber fra dag en. Troya var en vakker liten valp(alle valper er jo det), og hun så akkurat ut som en fjellrev. Når hun lå sammenrullet og så på oss med sine store brune kunne hun virkelig smelte gråstein. Hun var svært lettlært, hadde godt humør, og det har aldri tidligere vært så enkelt med oppdragelsen av en valp. Shira hadde nok en medvirkende pote under oppdragelsen.

Troya var bare mellom fire og fem mnd. da hun fikk sin ilddåp som turkammerat. Vi var to par mennesker og seks hunder som dro av gårde for å ligge noen netter i lavvo et stykke inn i fjellheimen. Det ble en skikkelig fin tur hvor både hunder og tobente koste seg. Troya sprang og lekte seg mellom de digre trekkhundene med største selvfølgelighet og ble godtatt av alle. Den turen var opptakten til mange lignende turer i årene som fulgte. Vinter med begge jentene foran pulken, og sommer med kløv.

Jentene våre den gang var svært gode venner, og det var bare tre - fire skikkelige sammenstøt hvor Troya fikk gjennomgå litt skikkelig. Alle tilfellene var når Troya hadde løpetid. Årsaken til dette tror jeg var at Shira måtte fjerne livmor og eggstokker, bare atten måneder gammel. Hun virket frustrert og utilpass hver gang Troya hadde tida si, og som sagt, tre fire ganger smalt det.

Da Shira gikk bort trodde vi det skulle bli stort savn og mye leting etter henne. Det store savnet hadde de tobente, mens Troya kanskje lette i to timer før hun slo seg til ro med sin tilværelse som førstetispe i huset. Vi var faktisk litt skuffa over at hun ikke ”sørget” litt lengre enn det. Troya forandret personlighet etter at hun ble alene. Hun ble på en måte mer selvstendig og selvsikker. Dessverre fikk hun ikke så lang tid blant oss etter at Shira forsvant. Hun måtte selv gi tapt for kreft like før jul i 2004, da var hun akkurat fylt åtte år.